Hjem / Gammelbutikken i Skrolsvik

Gammelbutikken i Skrolsvik

Del
– Det aller viktigste er at folk som besøker butikken skal få en god opplevelse og få kjenne på atmosfæren i ei ekte krambu, sier Kristin Olsen.

 

Skrolsvik handelssted og fiskemottak ble etablert i 1870-åra av kjøpmann Ditlef Wibe Lund fra Bjarkøy. Dette fiskeværet lengst sørvest på Senja var i stor grad tuftet på kveita i Andfjorden. På fiskebruket ble det også drevet tilvirking av saltfisk og klippfisk. Mot slutten av 1800-tallet var det stor aktivitet i fiskeværet.

Eiere skiftet opp gjennom årene, i 1926 overtok Ole Dragøy sammen med Torger og Trygve Torgersen under firmanavnet «Dragøy og Torgersen». Disse navnene sitter godt i folks minne heromkring.  I 1992 ble fiskebruket avviklet og butikken nedlagt.

Tilbake i Torgersen-familiens eie

– Etter at butikken stengte overtok det lokale museet den i noen år, før den kom under Midt-Troms Museum. Dette er sjette sesongen vi har åpen, de fire første årene i regi av museet, men for to år siden kom den tilbake i Torgersen-familiens eie. Det er jeg og mannen min, Gunnar Torgersen, som driver den, forklarer Kristin Olsen.

Ekteparet bor i våningshuset rett bortenfor, også dette et av handelsstedets opprinnelige bygninger. Nede på brygga driver Midt-Troms Museum et kveitemuseum.

Den gode kanelbollen

Bak disken i butikken står en ung mann og ekspederer. Han er fjerde generasjon Torgersen, altså sønn av Gunnar og Kristin. Butikken er autentisk med sitt komplette krambu-interiør. Her henger et variert vareutvalg under taket, og hyllene og reolene er fulle med alt mulig som var å få kjøpt før i tida. Ei krambu hadde jo det meste.

– Dette er ei museumsutstilling, supplert med lokal husflid. Vi ønsker at det skal være slik det opprinnelig har vært her, sånn at folk som kommer innom kan få kjenne på atmosfæren og få en god opplevelse. Vi selger kaffe, te, is, drops og karameller. Og den gode kanelbollen er standard, poengterer Kristin.

 

Hatt oppsving

– Vi har åpent hver dag utenom mandag gjennom sommeren, fra kl. 11 til kl. 17. De som besøker oss er folk både fra nærområdet og langveis fra. Det er turister som kommer for å se Senja, de kommer på sykkel og i bobiler, turgåere som har vært oppe på fjellet Sjursviktinden kommer innom og kjøper seg en is. Dette er ikke noe overskuddsprosjekt, men kjempehyggelig at folk viser interesse, sier Kristin.

Hun forteller at de ellers i året har åpent ved lokale arrangementer, eller på forespørsel for eksempel når det kommer busser med pensjonister på tur.

At Gammelbutikken har hatt oppsving i besøket er positivt for ei bygd med under hundre fastboende, og der veien ender et par kilometer lenger ut.

Tekst: Liv Karin Edvardsen

 

 

 

 

Publisert 
Torsdag, 8 august, 2019
Les også 

Foto: Siv Beate Eggen
(Foto: Siv Beate Eggen) I mange tusen år har husdyra beitet i utmarksområdene våre. Denne høstingen av beiteressursene har foregått både i skog og fjellområder. Folk og buskap fulgte liene oppover fra garden til setra der gras ble forvandlet til melk og ost. Innmarka hjemme på garden fikk dermed stå i fred for dyremuler store deler av vekstsesongen og ble brukt til dyrking av korn, rotfrukter, vinterfôr og andre nyttevekster. Seterdrifta er skriftlig dokumentert i Gulatingslova i middelalderen, og man antar setring var vanlig lenge før loven om den ble nedtegnet.
Styre i Norsk Kulturarv vedtok forrige uke å halvere kontingenten for Olavsrose-innehavere og næringsmedlemmer i inneværende år. (Rudi gard er Olavsroseinnehaver)
Rydd et kulturminne tilbyr skoler, barnehager og idrettslag stipend på kr 4.000,- for å rydde og gjøre det tilgjengelig omkring et kulturminne i sitt nærmiljø. Formålet er at dette skal bygge bevissthet om lokale kulturminner og gjøre barn og unge stolte over sitt nærmiljø. I forbindelse med at skolene nå åpner igjen for fullt neste uke, lyser Norsk Kulturarv på nytt ut midler til å rydde kulturminner. Et av prosjektene tidligere aksjoner var å rydde rundt Dronning Sonja`s barndomshjem på Maihaugen (Foto: Camilla Damgård/Maihaugen)
Det er et stort behov for å åpne sløydsalene igjen. De har vært stengt i mange år, og sløydlærerne er pensjonister. (Det er helt avgjørende å kunne slipe verktøyet for en kunst og håndverkslære. Foto: Hjerleid)