Hjem / Liantunet blir medlem av Norsk Kulturarv

Liantunet blir medlem av Norsk Kulturarv

Del
Liantunet med Inge Johnsen(t.v) i spissen blir en en del av Stiftelsen Norsk Kulturarvs næringsnettverk.

Norsk Kulturarv har mange hundre medlemmer fra organisasjoner og næringsdrivende, som jobber med basis i den norske kulturarven. Nå blir Liantunet med kokk og gründer, Inge Johnsen en del av dette nettverket. Liantunet og Norsk Smaksskule har de siste årene etablert et god og nært samarbeid. Sammen deler de tanken om mat som en sentral del av kulturen og kulturarven vår. Johnsen og Liantunet er svært opptatt av det han kaller "lokalmat på hvermansens fat" - at lokalmat skal være tilgjengelig og oppnåelig for alle.
Norsk Smaksskule og Liantunet har gjennom flere år jobbet sammen i et kostholdsnettverk i regi av Gjensidigestiftelsen og vil også søke å forsterke og utvikle sitt samarbeid i månedene og årene som kommer.

Publisert 
Fredag, 29 mai, 2020
Les også 

Kjenner du nokon som gjer ein stor innsats for kulturminne? Fram til 30. juni kan du foreslå dei som kandidatar til Riksantikvarens kulturminnepris 2020. (Prisen i fjor vart delt av Torbjørn Løland frå Hyllestad og Per Olav Mathiesen frå Rendalen. Dei fekk kulturminneprisen for sitt arbeid for kunnskap om arkeologiske kulturminne. To ulike områder i Noreg, og to verdige vinnarar. Bilete er frå ei synfaring i Stavanger domkyrkje, oktober 2019. Foto: Gunvor Haustveit, Riksantikvaren)
Vågåsommaren 1894 har vorte eit slagord i norsk kunst. I år blomstrar den som aldri før... .(Så mange som det gjekk an å sleppe inn da Vågåsommaren 2020 i Galleri Ullinsvin vart opna laurdag 20. juni. Utstillinga varar til og med 30. august. Foto: Ketil Sandviken.)
Neste år inkluderer Kulturminnefondet rullende kulturminner som veteranbiler og –busser i sin tilskuddsordning, til jubel fra Kulturvernforbundet. (Illustrasjonsfoto veteranbil og -buss. Foto: Nora Hansen/Kulturvernforbundet)
Foto: Siv Beate Eggen
(Foto: Siv Beate Eggen) I mange tusen år har husdyra beitet i utmarksområdene våre. Denne høstingen av beiteressursene har foregått både i skog og fjellområder. Folk og buskap fulgte liene oppover fra garden til setra der gras ble forvandlet til melk og ost. Innmarka hjemme på garden fikk dermed stå i fred for dyremuler store deler av vekstsesongen og ble brukt til dyrking av korn, rotfrukter, vinterfôr og andre nyttevekster. Seterdrifta er skriftlig dokumentert i Gulatingslova i middelalderen, og man antar setring var vanlig lenge før loven om den ble nedtegnet.