Hjem / Tradisjonsbæreren

Tradisjonsbæreren

Del
Noe nytt, noe gammelt, noe lånt, noe arvet – det er Marit Jacobsens bunadshistorie. Hun var tre da hun fikk sin første bunad og 50 da hun fikk sin siste. Den hun har arvet markerer familierøttene, den nyeste hvor hun selv kommer fra.

Tekst: Pia Strømstad

Alt har sin historie. Oslo også. Og fra kontoret i Norges Husflidslag kan Marit Jacobsen se ut på torget hvor skulpturen «Christian IVs hanske» symboliserer hvor kongen ville at byen skulle gjenoppbygges etter brannen i 1624. Litt til venstre kan hun så vidt skimte Christianias første rådhus, bygget i 1641. Til høyre, litt utenfor synsvinkelen, ligger Oslo Rådhus – også kalt «geitosten», og det er her Marits egen historie begynner.

En 17. mai på 50-tallet sitter to bunadskledte venninner på rådhustrappen. Den ene er moren til Marit. Begge er fra Voss og kledt i festbunad med rødt liv med grønne kanter og bringeklut med perlebroderi. Det er en spesiell dag på mange måter. Moren har sitt første stevnemøte med ham som skal bli faren til Marit. Han tar et svart hvitt bilde av de to jentene, og siden går den ivrige hobbykunstneren hjem og maler et bilde av de to. Bunaden til moren har den ene datteren til Marit arvet, mens maleriet henger på veggen hjemme hos den yngste datteren hennes.

– Moren min tok med seg bunadstradisjonen da hun flyttet til Oslo som veldig ung, forklarer Marit som i pakt av å være direktør for Norges Husflidslag både må kunne kalles bunadsdirektør og -ambassadør. 

– Men det er viktig å understreke at jeg først og fremst er bunadsbruker, ikke bunadsfaglig ekspert på noe vis. Jeg er opptatt av at vi i større grad må se verdien og historien som ligger i tradisjonene. Den materielle kulturarven får ofte langt mer oppmerksomhet enn den immaterielle, som bunadbruk og håndverk. I Norges Husflidslag legger vi derfor mye arbeid i å synliggjøre det immaterielle og å sikre at kunnskapen om håndverket blir ivaretatt, videreformidlet – og kanskje til og med litt fornyet.

KUNNSKAP ER OGSÅ VERDENSARV

De fleste kjenner til UNESCOs verdensarvliste over kultur og natur, der blant annet Bryggen i Bergen og Bergstaden Røros står oppført. Men det finnes også en liste over immateriell kulturarv. 

Oselvarverkstaden i Os utenfor Bergen som tar vare på og videreformidler en særegen båtbyggeteknikk og -tradisjon, var den første fra Norge som kom inn på den listen. Nå er Setesdals særegne og levende tradisjon for kultur med dans, kveding og felespill også kommet med.

– Norge ratifiserte UNESCOs immaterielle kulturarv i 2006. Det forplikter Norge til å ta vare på ulike kulturuttrykk som historiefortelling, musikk, dans og håndverk. Nå jobber vi i Norges Husflidslag for at bunadstradisjonene skal komme inn på denne listen, men det er en lang prosess. 


IDENTITETSSKAPEREN: Marit Jacobsen, direktør i Norges Husflidslag i Asker-bunad som viser hvor hun kommer fra. Vesten er i brokade, vevd etter et stoff som ble funnet på Asker prestegård. Foto: Norges Husflidslag 

LYGAR ELLER JUKSESKJORTE 

Mens den ene datteren til Marit arvet festbunaden etter Marits mor, overtok Marit morens «vettrabunad» fra Voss. I tillegg har hun en Asker-bunad som hun fikk sydd hos Asker Husflidslag da Norges Husflidslag feiret 100-årsjubileum i 2009. 

– Det er hyggelig å ha noe som markerer hvor jeg er fra, og jeg bodde i Asker utenfor Oslo fram til jeg var 19 år.

De to bunadene kunne nesten ikke vært mer forskjellige. Askerbunaden hennes har rødt brokadeliv med en liten kø bak. Vinterbunaden fra Voss er svart og viser at det var vanlig for voksne kvinner å kle seg i svart ved høytidelige anledninger.

–  Vinterbunaden er veldig elegant og anvendelig. Den har jakke eller trøye, over stakken som mor kalte «dosse», og derfor ble det ikke brukt vanlig bunadsskjorte, men en jukseskjorte inni, forteller Marit.

– Moren min kalte det faks, andre kaller det lygar. Jukseskjorta var kanskje for å spare stoff? Men lygaren var så slitt etter mor og bestemor at den til slutt bare var egnet til å stå i monter. Da måtte jeg til Husfliden i Bergen for å få laget en ny og vakker, holdbar og varig en. 

Selv går hun ikke med hodeplagg. 

– Men en dag skal jeg få laget et hodeplagg til vossabunaden. Det hadde nesten vært morsomt om jeg heller hadde arvet bunaden etter min bestemor fra Hardanger. Da kunne jeg virkelig fått meg et hodeplagg med «stor H». Skautet er nærmest plissert eller brettet, og det er en håndverkstradisjon som var i ferd med å dø ut. Men gjennom et samarbeid mellom Folgefonn husflidslag, Hardanger folkemuseum og den siste tradisjonsbæreren har det vært mulig å få fram nye utøvere i denne svært kompliserte håndverksteknikken. 

Marit har danset, diskutert og arrangert festivaler og landsmøter i vossabunaden, mange ganger midt på sommeren, og da har vinterbunaden vært både tung og varm. Det var noe av grunnen til at hun ønsket seg en lettere bunad som også markerer hvor hun kommer fra. 

Bunadene har et ganske ulikt utgangspunkt, noe som også speiler det store spennet i den norske bunadstradisjonen. Vinterbunaden fra Voss er en folkedrakt som er uforandret i en ubrutt tradisjon. Askerbunaden er en konstruert bunad. Stakken er basert på et stoff som ble vevd på Asker prestegård i 1807, og livet har fasong etter kvinnemoten på slutten av 1700-tallet. 

– Da jeg var liten var min mor veldig opptatt av hva som var lov og ikke lov når det kom til bunader. Det var kanskje fordi hun mente det var viktig å ta vare på tradisjonen, eller det kan være at hun som mange kvinner i hennes generasjon var mest komfortabel med å holde seg innenfor faste, trygge rammer. Senere har jeg jo lært at i gamle dager tok man det man hadde. Min mor vokste opp under krigen, og det var vanskelig å få tak i stoff til bunaden som hun fikk til konfirmasjonen i 1943. «Stoffet til «dosse» vart funne på eit loft ute på bygde,» fortalte hun meg. Da var det så møllspist at det måtte stoppes, og det ble kunststoppet etter alle kunstens regler. Det gir bunaden en helt spesiell historie som min datter Karoline som har arvet den, gjerne forteller når folk beundrer det vakre, blanke stoffet.

ARBEIDSTØY OG PARISERMOTE 

Denne dagen har Marit på seg en hjemmestrikket ullkjole med Marius-mønster. I seg selv en gjenskaping av det som må sies å være et tradisjonsplagg.

– Kjolen ble min ved en tilfeldighet, ler Marit. 
– En kusine av meg har strikket den, men den passet ikke til noen i familien hennes, men den passet meg! 

Marius-genseren er mindre enn 100 år gammel, men mønsteret er inspirert av gamle setesdalskofter. 

– Jeg siterer stadig kulturforskeren Georg Arnestad som i sin tid sa: «Vi skal koma i hug at tradisjonen alltid vert oppløyst og omskapt». Så skal vi selvfølgelig være forsiktige slik at ikke alt blir helt utvannet. Da blir alt likt og mister sitt særpreg, og da taper det også interessen. Men ingen er upåvirket av historien og ytre påvirkning.

Marit trekker fram silkeskjerfene som blir brukt til mange bunader som et eksempel. For hvor stammer silken fra? Og hvor hentet man fargene og mønstrene? Det mønsteret vi tror er norsk er ofte like mye utenlandsk, som åttebladrosa som man finner i flere kulturer. 

– Jeg synes det er interessant å se hvordan handelsveiene har preget oss. Det er en grunn til at det har vært lettere å bevare tradisjonene i indre Setesdal hvor det har vært vanskelig å reise til og fra, enn andre steder. Som i Vesterålen hvor faren min kom fra. I kystkommunene hadde de stor innflytelse fra andre steder på grunn av skipshandelen, og der kunne de ha finklær som var importert fra Paris. 

Fra Nord-Norge og særlig Finnmark finnes det likevel veldig få gamle tekstiler igjen. Mye ble brent under krigen, men fattigdom gjorde også at folk hadde lite finklær og stort sett slet i stykker de klærne de hadde. 

HIJAB OG BUNADSPOLITI

Norges Husflidslag, Husfliden-butikkene og lokallagene jobber sammen om å løfte bunadbruken i Norge. Det handler ikke bare om selve tilvirkningen, men også om det å ivareta bruken av bunaden i mange sammenhenger, i barnedåp, konfirmasjon og ved andre høytidelige anledninger som for eksempel åpningen av Stortinget. Sånn skiller bruken av bunad i Norge seg fra andre vestlige land. I Danmark brukes folkedrakten stort sett i folkedansmiljøet, mens man i Sverige har et litt anstrengt forhold til folkedrakten, fordi de er redde for at det kan oppleves som nasjonalisme, forklarer Marit. 

– Har vi ikke hatt litt av den samme diskusjonen i Norge, med tanke på spørsmålet om man er «norsk nok» til å få lov til å bære bunad?

– Det er en tankegang jeg møter veldig, veldig sjelden. Noen har kanskje reagert på at enkelte bruker hijab til bunaden. Det er en avsporing, synes jeg. Bunadstradisjonen har større utfordringer enn at noen broderer en hijab som passer til bunaden sin. Jeg er tvert imot stolt når jeg ser at noen fra et annet sted i verden vil bruke en norsk bunad – eller stille i sin egen folkedrakt på 17. mai for den saks skyld.  

Likevel er det ingen tvil om at bunaden er et plagg som bæres med stolthet og er en viktig identitetsmarkør. 

– Blant samene er det blitt veldig populært å bruke kofte. Sånn har det ikke alltid vært, minner Marit om. 

– Bevisstheten om og stoltheten over egen kulturbakgrunn har vokst gradvis. Mange, både samiske politikere, kunstnere, lærere og håndverkere/duodji-utøvere har vært foregangskvinner og -menn. Artister og andre yngre forbilder har nok også løftet statusen på de samiske folkedraktene og tilført nye elementer med blanke stoffer og helt nye farger. Så kan man like eller ikke like det, og internt er det sikkert en debatt om dette. Men uansett har den samiske drakttradisjonen fått nytt liv.  

MED NORSK FLAGG PÅ RYGGEN

Marit synes det er morsomt og viktig med diskusjon. Og den debatten gjelder jo ikke bare samiske kofter, men også norske bunader. For kan en pakistaner sy en norsk bunad? Er en bunad norsk hvis den er sydd i Kina?

– Jeg mener at det viktigste er å ha god håndverkskunnskap, i tillegg til at vi må ta diskusjonen rundt underprising og betaling. Å brodere en lomme til nordlandsbunaden tar en togtur fra Oslo til Bergen for en som er virkelig dreven, fortalte bunadstilvirker Barbro Storlien meg etter å ha tatt den turen. Det sier noe om hvor mye tid ting tar.

– Men er det så farlig at vi flagger ut bunadsproduksjonen til lavkostland?

– Ja, og det største problemet med dette er at ingen i India eller Kina er opptatt av å ta vare på den mangfoldige norske bunadstradisjonen og lett kan velge løsninger som sparer tid, men forflater uttrykket. Og hvis kunnskapen om bunader, søm og mangfoldet – vi har cirka 450 forskjellige bunader i Norge – skal bevares, trengs det mye kunnskap, interesse og vilje. 

Marit finner fram boka «Bunadsliv» av Åse Vigdis Festervoll og peker på et bilde av kvinner i ulike Sunnfjordbunader.

– Det er samme bunad, men med så mange forskjellige liv og ulike forklær. Det er dette mangfoldet det er viktig å ta vare på. Men hvis vi ikke har noen næring i Norge er det ingen som lærer seg faget for å kunne leve av det, og da dør kunnskapen ut.

Derfor jobber Norges Husflidslaget blant annet med muligheten for at elever kan utdanne seg og ta svennebrev for eksempel som bunadstilvirker.

– Også staten Norge må være opptatt av verdien av å ta vare på ulike håndverk, og at håndverket får større status som næring og som utdanningsvei. Sånn som situasjonen er nå, finnes det for eksempel ingen offentlige utdanningsinstitusjoner som tilbyr utdanning i bunadstilvirkerfaget. Uten alle kursene til lokallagene i Norges Husflidslag (NH), den modulbaserte opplæringen som drives av Studieforbundet kultur og tradisjon sammen med blant annet oss i NH, og butikkenes vilje til å være lærebedrifter, hadde bunadstradisjonen slik vi kjenner den i dag vært historie i løpet av få år.


ARVESØLVET: Marit er på Stortinget med informasjonsmateriell om de forskjellige fylkene, for å lære representantene mer om bunadene der de kommer fra. Selv stilte hun i vinterbunad fra Voss, svart og arvet etter moren. Foto: Norges Husflidslag

HOLDBART ER BÆREKRAFTIG

Norges Husflidslag har også et satsningsområde som kalles holdbart. Det handler om å ta vare på det du har og bruke bærekraftige materialer, og der spiller bunaden en viktig rolle. 

– Bunaden er i seg selv bærekraftig, den er slitesterk og går i arv i generasjoner. Men hvis vi skal frakte stoffet fra Norge til Kina og tilbake igjen for å få sydd og reparert, er det da bærekraftig, spør Marit seg. 

Og er det bærekraftig å importere ull for å lage bunadsstoffer? I et land som Norge hvor sauene går fritt ute hele sommerhalvåret skulle man kanskje ikke tro at det var nødvendig å importere ull fra New Zealand. Marit forklarer det med naturgitte forhold. På New Zealand går sauene i åpent landskap. I Norge er det mye busk og kratt som gjør at sauene får rusk og rask i ulla. Det gjør den vanskeligere å veve fine stoffer av. 

– Men flere og flere er opptatt av hvor stoffet kommer fra og hvem som har sydd bunaden, og derfor har heldigvis norske tekstilbedrifter funnet nye produksjonsmåter som gjør det mulig å lage flotte bunadsstoffer av norsk saueull, forteller Marit og peker på at vi fremdeles har en levende tekstiltradisjon i Norge, som ved Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. 

–  I Norges Husflidslag hadde vi i forrige fireårsperiode en stor ullsatsing som jeg tør si var med på å dytte fram en slik utvikling. Og nå brukes mer og mer norsk ull ikke bare i bunadene, men også til garn og i andre tekstiler. 

NYE FARGER, NYE TRENDER 

Marit har hovedfag i musikk med hovedvekt på trompet. I tillegg har hun mellomfag i statsvitenskap og nordisk. 

– Fortsatt jobber jeg litt med musikk og undervisning og er hobbyutøver på si. Jeg er ikke så verst til å strikke, og før sydde jeg mye til ungene.  Jeg kan slå i en spiker og skru i en skrue, men jeg skulle gjerne ha kunnet litt mer innen enkel «snekring». Den eneste gangen jeg bruker saga er når jeg kapper juletreet. 

Men bunad kan hun ikke sy. 

– Det er det så mange andre som er flinke til. Jeg er bunadsbruker og en av de mange som har stor glede av andres håndverks- og tradisjonskunnskap.

– Kan man snakke om trender når det kommer til bunad, og hvor går den i så fall? 

– I litt forskjellig retning. Unge jenter vil nok til en viss grad ha det venninnene har. Går du på Heimen i Oslo velger mange fargekombinasjoner som ikke fantes før. Det jeg sier nå bygger ikke på forskning, men det ser ut som om flere jenter gjerne vil ha lilla og rosa! Mange kjøper seg bunad nummer to – det er også en trend. Man kan ha arvet en og ønsker seg en bunad fra der man bor i tillegg. Også flere menn får seg bunad. Det er mye omsøm – fordi man tar i bruk arvede bunader eller får en litt annen fasong med årene. Det er også en bevissthet rundt det at man kan variere med tilbehøret. OG man må ikke ha alt med en gang. Du kan begynne i det små. 

– Hva sier bunadspolitiet om dette?

– Selv er jeg ikke så opptatt av det såkalte «bunadspolitiet», men jeg har møtt et ekte bunadspoliti i et selskap en gang. Vi var begge i bunad. Jeg er ikke noe bunadspoliti sa jeg, men det er jeg svarte hun. Hun jobbet med rettigheter og lovbrudd i politiet, ler Marit. 

– Men så kan du jo spørre deg om annet tilbehør. Skal du ha bunadsparaply for eksempel. Jeg synes det er finere med svart paraply og den bør være stor og vid. Det er finere enn sånn plastcape, synes jeg. Men bruker du paraply så ser jo ikke folk som står bak deg når du skal se på 17. maitoget.

Marit ler. 

– Neida, man kan tulle mye. Men man skal ha respekt for dem som kan og vil sy og som bruker tid. Det er veldig viktig. Og så må vi slutte å snakke om at det er så dyrt. Har du ikke råd til en ny bunad, gå på finn.no – eller lær deg å sy sjøl. 

Denne artikkelen var først publisert i Magasinet Kulturarven. Vil du bli abonnement eller verve en venn? Klikk her!

 

Publisert 
Mandag, 28 september, 2020
Les også 

Kulturmiljøer reddes i dag først og fremst av motiverte eiere og en løsningsorientert forvaltning. Stadig færre reddes av paragrafer.
Grunnet Covid-19 er Norsk Kulturarvs årsmøte for meldingsåret 2019 kansellert og vi vil heller avholde årsmøte samlet for meldingsåret 2019 og 2020 på våren/forsommeren 2021. Videre innkalling vil komme via e-post, Magasinet Kulturarven, og våre digitale plattformer.
Neste uke, uke 46, er det en storsamling på Hjerleid. Da skal det store Lafteforskningshuset settes opp, der det skal stå og ramme inn tunet på Hjerleid. Det blir et blikkfang.
Hennar Majestet Dronning Sonja er no æresmedlem av foreininga Hjerleids Venner. Utnemninga gjekk føre seg då dronninga gjesta Hjerleid skole og håndverksenter på Dovre 9. september. Tekst og foto: Ove Kirkestuen